Hvorfor og hvor søkes prestestilinger?

Mangel på prester diskuteres - på samme måte som ti-årene tidligere når mangel på prester har vært kritisk. Akkurat nå er det mangel av prest i Sogn og Fjordane.

Men jeg spør, er det momentene som er nevnt i Vårt Land som er avgjørende for hvor prestestillinger søkes? Er det økonomi som er grunnen til at prester holder seg i mer sentrale deler av Norge? Mine erfaringer er noe annet. I perioden 1972-76 var vi sju ferdige gymnasiaster fra Sortland gymnas (Vesterålen) som begynte å studere teologi. Og 7-8 år senere var vi sju blitt ordinert. 6 av oss ble prester i Sør- og Nord-Hålogaland. Og av oss er 4 fortsatt prester og er i samme bispedømmer som vi startet opp. Tre er i distrikt og en i by. 3 av oss 7 er sluttet som prester og bor heller ikke i Nord-Norge.

At vi begynte studiet har flere grunner. Vi fikk lyst til å studere teologi fordi soknepresten engasjerte oss i teologiske spørsmål. Selv husker jeg at allerede på realskolen tok han opp problemstillinger som gjaldt bibelteologi, etikk og troslære. Det andre som er viktig, er at det var i Jesusvekkelsens tid. Men grunnen til at vi ble prester i nord, var fordi vi hadde noe av idealismen om Nord-Norge i oss: Nå må menighetene der vi kommer fra få prest som snakker deres egen dialekt! Og som kjenner kultur og lynne hos nordlendinger! Slik ble det også. Det er viktig å være prest et sted der man føler seg vel tilstede. Og der man vil bli værende - for mer enn å forrette dåp og begravelser.

Et moment som alle vet er at prester i dag ofte flytter sentralt eller til andre deler av landet fordi ektefellen har like mye ord i laget som de. Eller rettere sagt: Tidligere var ektefellen enten sykepleier, lærer eller hjemmeværende. Det var det yrker av i hvert prestegjeld. Ektefeller har i stor grad like forskjellige yrker som ellers i samfunnet.

Jeg er ikke optimist om fremtiden - for å si det mildt! Erfaringer fra andre deler av landet er at det tar flere generasjoner i et distrikt og miljø før teologistudiet i det hele tatt blir vurdert. Vestlandet er et godt eksempel. Der var det forlengst blitt en kristen kultur som så stort på seg selv. Ikke bare presten hadde der et ord med i laget! På den tid da jeg studerte kom for alvor studenter fra de aktive lekmannsmiljøene på Vestlandet. De fleste reiste tilbake til regionen der de kom fra etter avsluttet studium. Og som Vårt Lands intervju handler om: Men også der mangles prester i dag.

Og: Å være prest uten annen hensikt enn å hjelpe menigheten i dens nød - og så å reise derfra etter noen få år, vet jeg alltid gir opplevelsen av: Presten er en utenfra. Han hører ikke oss til. Hvem vil bruke krefter og tid til å engasjere seg og ha nærhet med en prest som snart drar? Dette er det ramme alvor!