Trossamfunns abortproblem

Fortsetter den som har fjernet fosteret å gå i kirken? Er både passiv og aktiv deltakelse i menighet uaktuell for foreldrene etter dette? Eller rettere sagt: Hvordan kan menighetens væremåte og bidrag være til hjelp i møte med dem?

Jeg vet at dette er et sammensatt problem, men tar i denne sammenheng opp rent praktiske spørsmål om menighetens måte å kommunisere med mor og far til foster som ble fjernet ved fremprovosert abort.

Jeg mener at trossamfunn har unndratt seg å ta opp menighetenes forhold til og møte med dem som har fjernet sitt foster. Så langt jeg kan se tar praktisk teologi lite opp både temaene om prests eller forstanders ansvar, veiledning og sjelesorg i denne sammenheng og om menigheters måte å komme de sørgende og fortvilte slik sett i møte. Og: Hvordan menigheten takle møtet med dem som ikke ser på unødvendig abort som en neglisjering av det 5. bud?

Menigheter dobbelkommuniserer når den unngår å ta opp de tærende spørsmål. Slik vil kirken også miste tillit i den jevne befolkning. Blir ikke konsekvensen at stadig færre opplever at menigheter har så mye livsviktig å fortelle dem?

Mange vil ha et møte med en aktiv kirke som utfordrer og tar spørsmålet på alvor før de avgjør om fostret skal fjernes. Man går ikke i kirken eller menighet dersom man ikke har tillit til den. Hvordan kommer kirken dem i møte som har fjernet fosteret? Sjelesorg er en vei å gå. Men må det ikke samtidig stilles "krav" til den som har fjernet fosteret. Skal ikke skriftemål, på liturgisk eller fri måte, kreves? Hva er menighetens oppgave, enten de som har fjernet fostret vil delta som menighetslemmer eller ikke?

Nydelig gulrotkake

Hei kakebakere!

Hvis du er usikker på hva slags kake du skal lage til en sammenkomst, har jeg et forslag på en som er nydelig og passer i alle slags sammenhenger, enten det er bryllup eller fest i barnehagen: Nyyydelig gulrotkake fra Freia!

http://www.freiahjemmekonditori.no/?id=328&type=Recipe#all

Gamle Aker kirkekor til Nürnberg

Sent i sommer skal Gamle Aker kirkekor til Nürnberg og synge bl.a. J.S.Bachs "Jesu meine Freude".

Verket er noe av det mest krevende jeg har arbeidet med siden jeg begynte i kor i 1995.

http://www.youtube.com/watch?v=a4SKrGYMp7A&feature=g-hist



Himmelsk korverk!

Naturvitenskapens gudsbevis og tro

I et lengre innlegg skrev marinbiolog Audun Hjertager bl.a.: Vitenskapen har kommet så langt at vi ikke trenger å bruke manglende kunnskap for å fantasere om at vi er en del av noe større. Vi kan bruke kunnskapen vitenskapen fremskaffer i stedet. Religion og vitenskap kan f.eks forenes i størrelser som at evighet eksisterer paralellt med tiden vi lever i, og at det kan eksistere flere dimensjoner enn dem vi sanser. Min kommentar Jeg synes du treffer forskjellen og sammenhengen mellom vitenskap og tro på en måte som jeg stort sett har savnet i krangelen mellom ateister og kristne. Jeg mener du på en forklarlig og objektiv måte får sagt at både er det svært vanskelig å finne argumenter mot vitenskapelige fakta, men samtidig viktig å ha i mente at tilværelsen kan ha dimensjoner som til syvende og sist bare kan tros og ikke forstås. Er Gud til, da kan ikke Gud forstås - annet enn i troen forståelse. En annen gud vil ikke være Gud.

Vitenskapens gud ér ikke

(I virvaret av problemstillinger og diskusjoner og utskjelling om tro og vitenskap som har pågått i 230 kommentarer, har jeg fulgt litt med og skrevet en kommentar som jeg mener er viktig. Hva kan vitenskap si om troens sannhet at Gud er?) Jeg mener at til syvende og sist må ethvert argument ha sin basis i tro. Ens syn på hva som er tilværelsens grunnlag vil for det meste være basert på antakelser og tro. At eksistens som sådan ER kan bare være gyldig dersom den alltid har vært. Noe annet vil ikke kunne sies på annen enn i teoretisk forstand. Vitenskapelig sett og i teoretisk forstand kan det gjøres slutninger når det gjelder svært mye, men mennesket er ikke kapabel til det i virkelig forstand. Virkelighet i menneskelig forstand er bare det som kan undersøkes med basis i det kjennbare, men ingen kan dermed hevde at virkeligheten ikke er noe mer. Guds væren er noe annet enn den virkeligheten som kan undersøkes. Den kan bare tros. Dessuten: Hadde Gud vært en som kunne undersøkes da ville i alle fall ikke jeg giddet å tro på ham. Skal troende dermed latterliggjøres? Da må ateister latterliggjøres. De har jo heller ikke bevist at virkeligheten har de domene over. Er det rett å hevde at virkelighet bare er det som kan undersøkes? Det vil i tilfelle si at bare det som kan undersøkes eksisterer. Dernest kommer om den grunnleggende basis for eksistens er de kristnes treenige Gud eller noe sånn derre guddommelig som ingen vet særlig om. Velg selv. Også det må baseres på tro.

Bymisjonsprest er engasjerende, men ikke menighetsprest?

Kan ungdom i dag se vitsen med å bli prest? Skal ungdom søke teologistudium og etter noen år bli prester må de vite før de kommer så langt at teologi og prestejobb gjelder deres liv og tro.

Jeg tror at få unge i kristne miljø i dag ser prestejobbens innhold som attraktiv og meningsfull. Hvor mange ser det særlig attraktivt å bruke livet til å forrette begravelser og ha gudstjenester? Stort sett er det jo eldre mennesker som er tilstede og er tilhørere. I dag må jobb være interessant og givende for dem selv - på en annen måte. Kristen ungdom vil gjerne formidle evangeliet, men i hvor stor grad forstår ungdom vitsen med liturgi (som er den samme uke etter uke)? Traurige saker?

Mange som studerte for en generasjon siden hadde i stor grad bakgrunnen sin i gudstjeneste, både høymesse og ungdomsgudstjeneste, og aksepterte prekenens form og de hadde et forhold til liturgi. Salmene var også noe vi var på vei til å se på som meningsfulle. Bl.a. at salmenes tekster ga uttrykk for troens liv. Selv om det tok sin tid - og jeg syntes noen av melodiene var virkelig trege saker - var det mange av melodiene som jeg aksepterte og likte. Jeg kunne jo trøste meg med at TenSing-øvelsen og skolelag hver uke hadde melodier ungdom likte. Her hørte også salmer med.

De nye liturgiene som kirkene begynner med fra advent av har kanskje mye som gir barn opplevelsen av å høre til i gudstjenesten. Men i hvor stor grad gjelder det ungdom? Kan det i vår sekulære tid med alt som ikke er likt hverandre, enten det er snakk barn eller ungdom eller voksne eller eldre, bli formet gudstjenester der alle opplever å høre til? Vil innholdet i gudstjenestene gi ungdom opplevelsen av å høre til og bli tatt på alvor? Eller er det traurige saker som mest er rettet mot andre enn dem? Blir gudstjenesten enten for barnslig eller for trege saker som de unge ikke makter å høre seg hjemme i? Blir deres problemstillinger og opplevelse og forståelse av troen tatt opp? M.a.o. vil de oppleve at de blir tatt på alvor? Og når de blir tatt på alvor, vil de også oppleve å bli forstått? Eller er presten en som tydelig lever i en annen tidsalder?

Jeg tror faktisk at veldig mange prester ikke greier å skifte fra sorgens begrepsbruk til ungdommens begrepsbruk og fokus. Det er rett og slett ikke enkelt! Det er ikke bare bare å skulle ha overskudd til stadig og veldig raskt møte så mange i deres forskjellige situasjoner, leve seg inn i deres virkelighet og forkynne på en måte som de opplever aktuelt.

Bortsett fra ukene nå etter katastrofen i regjeringkvartalet og Utøya, er til vanlig ungdommens opplevelse av virkeligheten en annen enn den sørgendes virkelighet. Det har andre vinklinger og gir også et annen språk, andre utgangspunkt og andre formuleringer. Jeg merker det sterkt i Bymisjonen at i forkynnelsen blir troen formulert på en helt annen måte enn hos den vanlige menighetsprest. Prester i bymisjonen møter daglig mennesker i helt andre settings. Nettopp bymisjonens prester har tema og ordvalg som engasjerer konfirmanter på besøk. De kjenner seg igjen i prestens formuleringer og situasjonsbeskrivelse av livets alvor.

Kanskje prestejobber i Den norske kirke skal formes til mer å ligne jobben som er i Bymisjonen? Ellers vil kanskje presten fortsatt blir sett på av dagens ungdom som den uaktuelle sermonimester? En annen mulighet er at presters forskjellige oppgaver fordeles mellom flere prester. Noen har begravelser og sorgsamtaler, andre gudstjenester og sjelesorg og noen har arbeidet sitt sentrert om barn og ungdom? Kanskje de forskjellig tjenestene, m.a.o. kateketens, diakonens, prestens, osv., kan bli bedre flettet sammen? Jeg tror i alle fall at flere kan tenke seg prestejobb dersom det er mulig slik.

En ny frivillig kultur?

På mange måter vil tragedien 22. juli vil forandre det norske folk.

- Mer vennlighet og åpenhet overfor nabo og nærmiljø, mer syn på mennesket som avhengig av fellesskap og støtte.
- Jo mer de elementære behovene i et helt folk for overlevelse, jo mer står de sammen.
- På TV mindre om det brutale, m.a.o. mindre kriminalfilmer med seriemord og grusomme hendelser. Etter dette skurrer det når grusomheter "lages til" og gjøres spennende. 




Det som jeg også tror, er at frivillig arbeid får oppsving. Flere skjønner nå at det er sammen vi skaper et godt og nært samfunn! Vi trenger hverandre. Kanskje det gjør at ensomheten som de siste tiår har rammet mange vil forandres?