En givende og innsiktsfull kronikk av Katarina Pajcel (PhD-student, Fysisk institutt, Universitetet i Oslo) i forskeren.no (2009) om fysikk og religion forsøker hun vise oss at begge må møtes med ærbødighet. De har hvert sitt utgangspunkt. Fysikk spør "hvordan" og religion spør "hvorfor", er hennes påstand. Fra kronikken:
Til tross for naturvitenskapens enorme suksess; én ting den burde lære oss er ydmykhet og undring, ja, nærmest ærefrykt i møte med de dype sammenhenger. Vi må være bevisst naturvitenskapens begrensninger. Dens suksessrike metode bygger på å at en kan studere begrensede, isolerte og idealiserte systemer...
Filosofiens og religionens perspektiver derimot, søker å favne helheten. Der er en helt annerledes metode, annerledes tilnærming. Der er ulike sannhetskriterier, fordi også spørsmålene er grunnleggende forskjellige...
Naturvitenskapen kan bare beskjeftige seg med spørsmål av typen "Hvordan" - med det som kan plasseres i tid og rom, uttrykkes matematisk. Religion spør "Hvorfor". Den spør om alle tings dypeste mening. Hvor kommer vi fra, hvor går vi hen? Hva er kjærlighet, hva er moralsk riktig, godt?...
Les hele artikkelen hennes!
http://www.forskning.no/artikler/2009/mai/220637
Noe av det samme viser Øyvind Rønningstad til (student i kybernetikk ved NTNU) i avisen Vårt Lands debattforum "Verdidebatt". Han tar også opp vitenskapens nødvendighet, men at det ikke kan gi klarhet om virkelighetens helhet og sette ord på virkelighet som sådan. Vitenskapens gaver er også viktig i dette bildet. Bare en del av den. Noen avsnitt av Rønningstad:
Jeg sier allikevel på ingen måte at man skal slutte å tenke vitenskapelig. Jeg sier heller ikke at man skal slutte å bruke vitenskapelig tenkemåte i møte med religion. Det jeg mener er at vitenskapen har en helt bestemt plass, og et helt bestemt domene hvor det er på sin plass å bruke den. Grensene til dette domenet er ikke absolutte, de er rent praktiske, og utvides hele tiden ettersom ny viten avdekkes. Dette domenet utgjør bare en liten flik av alt mennesker gjør seg opp meninger om. De fleste spørsmål mennesker spør seg, har de ingen mulighet til å få sikre svar på. Likevel vil det ofte finnes entydige svar på spørsmålene. Det finnes uendelig mye mer sannhet enn det som er definert som sikker vitenkapelig viten...
Til slutt vil jeg presisere at det er viktig med vitenskapelig tenkning i møte med religion. Det er viktig med vitenskap i det hele tatt. Men man må huske at vitenskapen har ikke monopol på sannhet. Man har i dagens samfunn kanskje mer behov for refleksjon omkring vitenskapens begrensninger, enn omkring dens muligheter...
http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat18/thread64297/#post_64297
Til tross for naturvitenskapens enorme suksess; én ting den burde lære oss er ydmykhet og undring, ja, nærmest ærefrykt i møte med de dype sammenhenger. Vi må være bevisst naturvitenskapens begrensninger. Dens suksessrike metode bygger på å at en kan studere begrensede, isolerte og idealiserte systemer...
Filosofiens og religionens perspektiver derimot, søker å favne helheten. Der er en helt annerledes metode, annerledes tilnærming. Der er ulike sannhetskriterier, fordi også spørsmålene er grunnleggende forskjellige...
Naturvitenskapen kan bare beskjeftige seg med spørsmål av typen "Hvordan" - med det som kan plasseres i tid og rom, uttrykkes matematisk. Religion spør "Hvorfor". Den spør om alle tings dypeste mening. Hvor kommer vi fra, hvor går vi hen? Hva er kjærlighet, hva er moralsk riktig, godt?...
Les hele artikkelen hennes!
http://www.forskning.no/artikler/2009/mai/220637
Noe av det samme viser Øyvind Rønningstad til (student i kybernetikk ved NTNU) i avisen Vårt Lands debattforum "Verdidebatt". Han tar også opp vitenskapens nødvendighet, men at det ikke kan gi klarhet om virkelighetens helhet og sette ord på virkelighet som sådan. Vitenskapens gaver er også viktig i dette bildet. Bare en del av den. Noen avsnitt av Rønningstad:
Jeg sier allikevel på ingen måte at man skal slutte å tenke vitenskapelig. Jeg sier heller ikke at man skal slutte å bruke vitenskapelig tenkemåte i møte med religion. Det jeg mener er at vitenskapen har en helt bestemt plass, og et helt bestemt domene hvor det er på sin plass å bruke den. Grensene til dette domenet er ikke absolutte, de er rent praktiske, og utvides hele tiden ettersom ny viten avdekkes. Dette domenet utgjør bare en liten flik av alt mennesker gjør seg opp meninger om. De fleste spørsmål mennesker spør seg, har de ingen mulighet til å få sikre svar på. Likevel vil det ofte finnes entydige svar på spørsmålene. Det finnes uendelig mye mer sannhet enn det som er definert som sikker vitenkapelig viten...
Til slutt vil jeg presisere at det er viktig med vitenskapelig tenkning i møte med religion. Det er viktig med vitenskap i det hele tatt. Men man må huske at vitenskapen har ikke monopol på sannhet. Man har i dagens samfunn kanskje mer behov for refleksjon omkring vitenskapens begrensninger, enn omkring dens muligheter...
http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat18/thread64297/#post_64297
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar