Naturvitenskapens gudsbevis og tro

I et lengre innlegg skrev marinbiolog Audun Hjertager bl.a.: Vitenskapen har kommet så langt at vi ikke trenger å bruke manglende kunnskap for å fantasere om at vi er en del av noe større. Vi kan bruke kunnskapen vitenskapen fremskaffer i stedet. Religion og vitenskap kan f.eks forenes i størrelser som at evighet eksisterer paralellt med tiden vi lever i, og at det kan eksistere flere dimensjoner enn dem vi sanser. Min kommentar Jeg synes du treffer forskjellen og sammenhengen mellom vitenskap og tro på en måte som jeg stort sett har savnet i krangelen mellom ateister og kristne. Jeg mener du på en forklarlig og objektiv måte får sagt at både er det svært vanskelig å finne argumenter mot vitenskapelige fakta, men samtidig viktig å ha i mente at tilværelsen kan ha dimensjoner som til syvende og sist bare kan tros og ikke forstås. Er Gud til, da kan ikke Gud forstås - annet enn i troen forståelse. En annen gud vil ikke være Gud.

Vitenskapens gud ér ikke

(I virvaret av problemstillinger og diskusjoner og utskjelling om tro og vitenskap som har pågått i 230 kommentarer, har jeg fulgt litt med og skrevet en kommentar som jeg mener er viktig. Hva kan vitenskap si om troens sannhet at Gud er?) Jeg mener at til syvende og sist må ethvert argument ha sin basis i tro. Ens syn på hva som er tilværelsens grunnlag vil for det meste være basert på antakelser og tro. At eksistens som sådan ER kan bare være gyldig dersom den alltid har vært. Noe annet vil ikke kunne sies på annen enn i teoretisk forstand. Vitenskapelig sett og i teoretisk forstand kan det gjøres slutninger når det gjelder svært mye, men mennesket er ikke kapabel til det i virkelig forstand. Virkelighet i menneskelig forstand er bare det som kan undersøkes med basis i det kjennbare, men ingen kan dermed hevde at virkeligheten ikke er noe mer. Guds væren er noe annet enn den virkeligheten som kan undersøkes. Den kan bare tros. Dessuten: Hadde Gud vært en som kunne undersøkes da ville i alle fall ikke jeg giddet å tro på ham. Skal troende dermed latterliggjøres? Da må ateister latterliggjøres. De har jo heller ikke bevist at virkeligheten har de domene over. Er det rett å hevde at virkelighet bare er det som kan undersøkes? Det vil i tilfelle si at bare det som kan undersøkes eksisterer. Dernest kommer om den grunnleggende basis for eksistens er de kristnes treenige Gud eller noe sånn derre guddommelig som ingen vet særlig om. Velg selv. Også det må baseres på tro.

Bymisjonsprest er engasjerende, men ikke menighetsprest?

Kan ungdom i dag se vitsen med å bli prest? Skal ungdom søke teologistudium og etter noen år bli prester må de vite før de kommer så langt at teologi og prestejobb gjelder deres liv og tro.

Jeg tror at få unge i kristne miljø i dag ser prestejobbens innhold som attraktiv og meningsfull. Hvor mange ser det særlig attraktivt å bruke livet til å forrette begravelser og ha gudstjenester? Stort sett er det jo eldre mennesker som er tilstede og er tilhørere. I dag må jobb være interessant og givende for dem selv - på en annen måte. Kristen ungdom vil gjerne formidle evangeliet, men i hvor stor grad forstår ungdom vitsen med liturgi (som er den samme uke etter uke)? Traurige saker?

Mange som studerte for en generasjon siden hadde i stor grad bakgrunnen sin i gudstjeneste, både høymesse og ungdomsgudstjeneste, og aksepterte prekenens form og de hadde et forhold til liturgi. Salmene var også noe vi var på vei til å se på som meningsfulle. Bl.a. at salmenes tekster ga uttrykk for troens liv. Selv om det tok sin tid - og jeg syntes noen av melodiene var virkelig trege saker - var det mange av melodiene som jeg aksepterte og likte. Jeg kunne jo trøste meg med at TenSing-øvelsen og skolelag hver uke hadde melodier ungdom likte. Her hørte også salmer med.

De nye liturgiene som kirkene begynner med fra advent av har kanskje mye som gir barn opplevelsen av å høre til i gudstjenesten. Men i hvor stor grad gjelder det ungdom? Kan det i vår sekulære tid med alt som ikke er likt hverandre, enten det er snakk barn eller ungdom eller voksne eller eldre, bli formet gudstjenester der alle opplever å høre til? Vil innholdet i gudstjenestene gi ungdom opplevelsen av å høre til og bli tatt på alvor? Eller er det traurige saker som mest er rettet mot andre enn dem? Blir gudstjenesten enten for barnslig eller for trege saker som de unge ikke makter å høre seg hjemme i? Blir deres problemstillinger og opplevelse og forståelse av troen tatt opp? M.a.o. vil de oppleve at de blir tatt på alvor? Og når de blir tatt på alvor, vil de også oppleve å bli forstått? Eller er presten en som tydelig lever i en annen tidsalder?

Jeg tror faktisk at veldig mange prester ikke greier å skifte fra sorgens begrepsbruk til ungdommens begrepsbruk og fokus. Det er rett og slett ikke enkelt! Det er ikke bare bare å skulle ha overskudd til stadig og veldig raskt møte så mange i deres forskjellige situasjoner, leve seg inn i deres virkelighet og forkynne på en måte som de opplever aktuelt.

Bortsett fra ukene nå etter katastrofen i regjeringkvartalet og Utøya, er til vanlig ungdommens opplevelse av virkeligheten en annen enn den sørgendes virkelighet. Det har andre vinklinger og gir også et annen språk, andre utgangspunkt og andre formuleringer. Jeg merker det sterkt i Bymisjonen at i forkynnelsen blir troen formulert på en helt annen måte enn hos den vanlige menighetsprest. Prester i bymisjonen møter daglig mennesker i helt andre settings. Nettopp bymisjonens prester har tema og ordvalg som engasjerer konfirmanter på besøk. De kjenner seg igjen i prestens formuleringer og situasjonsbeskrivelse av livets alvor.

Kanskje prestejobber i Den norske kirke skal formes til mer å ligne jobben som er i Bymisjonen? Ellers vil kanskje presten fortsatt blir sett på av dagens ungdom som den uaktuelle sermonimester? En annen mulighet er at presters forskjellige oppgaver fordeles mellom flere prester. Noen har begravelser og sorgsamtaler, andre gudstjenester og sjelesorg og noen har arbeidet sitt sentrert om barn og ungdom? Kanskje de forskjellig tjenestene, m.a.o. kateketens, diakonens, prestens, osv., kan bli bedre flettet sammen? Jeg tror i alle fall at flere kan tenke seg prestejobb dersom det er mulig slik.

En ny frivillig kultur?

På mange måter vil tragedien 22. juli vil forandre det norske folk.

- Mer vennlighet og åpenhet overfor nabo og nærmiljø, mer syn på mennesket som avhengig av fellesskap og støtte.
- Jo mer de elementære behovene i et helt folk for overlevelse, jo mer står de sammen.
- På TV mindre om det brutale, m.a.o. mindre kriminalfilmer med seriemord og grusomme hendelser. Etter dette skurrer det når grusomheter "lages til" og gjøres spennende. 




Det som jeg også tror, er at frivillig arbeid får oppsving. Flere skjønner nå at det er sammen vi skaper et godt og nært samfunn! Vi trenger hverandre. Kanskje det gjør at ensomheten som de siste tiår har rammet mange vil forandres?

Hva saklighet og usaklighet er.

I en diskusjon om Korsveis teologi kritiserer jeg J.O.Anfindsen for usaklighet. Han underbygger sin kritikk av Korsvei på en uholdbar måte.

Saklighet er å diskutere med utgangspunkt i det som du er uenig i. Det gjør du ikke og dine slutninger er derfor uholdbare. Skal du underbygge dine meninger må du i like stor grad ta opp andres argumenter for sine slutninger. Det må gjøres på en grundig måte! Ikke bare noen få setninger om et vidt tema. I ditt tilfelle kommer du med indisier uten å gi oss en utførlig gjennomgang av de andres synspunkter. Du trekker dermed dine slutninger på et usaklig grunnlag.

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat14/thread159600/#post_159914

Taize-bevegelsen

Her er en fil med Taize-bevegelsens sanger m/musikk. Det er en ubeskrivelig sang til meditasjon og lovsang.



http://www.youtube.com/artist/Taizé?feature=watch_video_title

Aps adel: Utdannet og udannet

At stadig større prosent av norske politikere i sentral forstand er akademikere - og det har vært deres jobb siden de var ferdig med studiet - er ikke vanskelig å skjønne. Å drive politikk på nasjonalt (og internasjonalt) plan er i dag mer komplekse saker enn som så. I dagens politikk må så mange elementer tas hensyn til og dert ser nærmest ut som bare den som har levd opp i politisk kultur eller har studert politikk og samfunn kan følge med og komme med fornuftige forslag på løsninger. Med hensyn til de som ikke har sin oppvekst i politisk kultur, men utdanner seg i politiske samfunnsfag, er det så langt jeg vet veldig mange som ikke blir politikere, men blir de største kritikere av politikk.

Som enhver annen, vil også politikeren se saker ut fra sin bakgrunn og sitt ståsted. Den som har sin oppvekst i miljø der motto er økonomi - til nestens beste - og tar statvitenskapelig eller økonomisk utdannelse, har vanskelig å se at kultur og dannelse er like viktig for mennesker som olje. Dannelse er i deres forstand å se alt - i alle fall i første omgang - fra politisk synsvinkel. Dannelse slik humanister mener det, er å utvikle ens personlige og sosiale kompetanse. Tillit, respekt, anerkjennelse, teft - til din nestes beste - er dannelse. Dette utvikles framfor alt ved en levende kultur, enten det er skolemusikk eller speidern eller Kirkens bymisjon eller teatergruppa på ungdomsskolen. Slik skapes mennesker trygg på egen verdi og betydning for andres skyld.

Ap skjønner ikke at kultur ikke først og fremst koster noe, men at uten kultur og dannelse vil Norge koste mye. Som jeg har nevnt flere ganger er politiske tenkning er at alt koster. Og i den politiske verden lever de både med forlystelse og vemmelse. Det første gjelder oljen og det andre gjelder de eldre. Så kommer lønn i tillegg og det lykkes partiet like bra med som andre parti gjør det.

Aps politikk ville vært en annen dersom deres representanter ikke kom fra den politiske adelen og dersom de ikke var statsvitere o. lign. Hvor mange av dagens sentrale politikere har sin utdannelse i historie, filosofi, psykologi, litteraturvitenskap, teologi, medisin, musikk? Det er ikke mange. Politikere med deres kompetanse trenger vi.

Sekulær tidsalder og skurrende lutherdom

Med lutherdommens individualistiske teologi og menneskesyn som bakgrunn og det er i et indvidualisert sekulært samfunn, ses mammon og ektefelle på som viktigere enn evangeliet. Så lenge troen på Jesus Kristus ikke er mer enn en av sekulær tidsalders mange fritidssysler og penger og ektefelle m.barn har overtatt troens plass, skal det noe til for å se oppdrag for troen som særlig avgjørende for hvor man skal bibringe sine 30-40 voksne år i aktivitet.

Kanskje det katolske sølibatet ikke har så verst med nytestamentlig teologi i seg, enten det gjelder lønnen og ansvaret for bare én eller det gjelder stedet å bosette seg.

Årsaker til prestemangel

Men du setter lys på den viktigste grunn til mangel på prester, nemlig at halvparten av de som er utdannet som teologer, er ikke i prestestillinger. For noen er det av helsesmessige årsaker.

Andre har aldri vært prest. Noen er gått over til stillinger i næringslivet, (kommunikasjon, veiledning, samtaleterapi), mange er i media, andre i kirkelig ledelse regionalt og sentralt og mange er i generelt offentlige stillinger, alt fra lokal undervisning til byråkratisk arbeid i landets embetsverk. Ganske få har stillinger som er uten kommunikative elementer. Mao. er få blitt trailersjåfør eller kokk.

Prestestudiet og årene som prest med alle sine elementer gjør en prest bedre enn noen til å se ting fra mange sider, administrativt, være grundig, imøtekommende, forklare, ja, ha en sjelesørgerisk teft i det arbeidet som utføres. Det er selvsagt svært nyttig for mange instanser i næringsliv, media og offentlige organer. Og hvem skulle ikke ønske å ha stilling der de tjener mye i forhold til en prestestilling? De kan jobbe hver mandag-fredag kl. 8-15.30 og slipper å jobbe i helgene. Ja, det er også større sjanse for et godt ekteskap. Barna får se sin mor eller far like mye og på samme tid som nabobarna får av sine. De kan dra på week-end, hytta eller fotballkamp når nabovenner gjør det.

De som av helsemessige årsaker ikke kan bidra med særlig mye, kan de likevel gjøre noe? Kan en prest i 1/3 stilling ta seg av bare samtaler, enten det er dåpsforeldre noen dager før dåpen, vigselspar noen dager før vielse eller etterlatte noen dager før begravelse? Men presten har ikke gudstjenester og foretar derfor ikke dåp, vielser og begravelser. Kan en prest være ansatt i 1/5 stilling og ha som den eneste oppgave å ta seg av sykehjemmet en dag i uken? Oslo er godt på vei med å hente ressurser også fra prester som ikke kan arbeide i full stilling. Men kan noe være mulig i distriktene?

Den avgjørende løsning vedr. mangel på prester - og da ville alle stillinger blitt fylt: Alle teologer som ikke har vært prester eller som har gått til annet stilling i samfunnet. Det er svært sjelden at de går tilbake til prestestilling. Jeg tror grunnen er familie, lønn, bosted og arbeidstid.

Jeg sier ikke mer.

Innspill til preken 2. s.e. pinse: Den rike manns sjanser

Luk 16,19-31 Lignelsen om den rike mannen og Lasarus

19 Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag. 20 Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som het Lasarus, full av verkende sår. 21 Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Hundene kom til og med og slikket sårene hans
.
22 Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravet. 23 Da han slo øynene opp i dødsriket, der han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus tett inntil ham. 24 'Far Abraham,' ropte han, 'forbarm deg over meg og send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen i vann og svale tungen min. For jeg pines i denne flammen.' 25 Men Abraham svarte: 'Husk, mitt barn, at du fikk alt det gode mens du levde, og Lasarus fikk det vonde. Nå trøstes han her, mens du er i pine. 26 Dessuten er det lagt en dyp kløft mellom oss og dere, slik at de som vil komme herfra og over til dere, ikke skal kunne det, og ingen kan gå over fra dere til oss.' 27 Da sa den rike: 'Så ber jeg deg, far, at du sender ham 28 til mine fem brødre hjemme hos min far for å advare dem, så ikke de også skal komme til dette pinestedet.' 

29 Men Abraham sa: 'De har Moses og profetene, de får høre på dem.' 30 Han svarte: 'Nei, far Abraham, men kommer det noen til dem fra de døde, vil de omvende seg.' 31 Abraham sa: 'Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra 
de døde.'»

Lignelsen har tre vinklinger for poengteringer i preken: 1. Utgangspunktet er den rike mann som vanskjøtter den fattige. 2. Det andre poeng er når den rike mann døde og kom under Guds vrede. Han ser Abraham og roper til ham om  hjelp bort fra pinestedet. Han ber også Abraham om advare brødrene hans som enda er i livet. 3. Det siste poeng i teksten er Abrahams svar: Selv om en vil komme fra de døde og fortelle dem, vil de ikke tro ham. Deres tro på Moses og profetene er ikke troen som gir evig liv. 

Epistelteksten viser det som må legges vekt på i denne søndagens tema, dvs. kjærlighet kontra hat, bruke livet man har til de som for de som lider. M.a.o. 1 Joh 3,17: "... den som har mer enn nok å leve av og likevel lukker sitt hjerte når han ser sin bror lide nød, hvordan kan han ha Guds kjærlighet i seg?" Denne teksten holder seg hele tiden til de aktuelle perspektiv, dvs. ikke frelsen en gang, men kjærligheten her og nå. Det er også utgangspunktet i prekenteksten. I kollektbønnen er det bare såvidt nevnt "det evige mål".

To måter å sette perspektiv i preken:

Enten la preken være arbeid med tekst og hjelpe menigheten til "å forstå" den. F.eks. vil mange ha problemer med å skjønne sammenhengen mellom versene om den Lasarus, rike bonde, pine, Abraham, Moses og loven. Hva vil Jesus si med alt dette? Hva gjelder teksten først og fremst? For en sjelden kirkegjenger vil det være viktig å få vite om det sentrale i teksten er den evige pine eller noe annet.

Det andre perspektiv er det som vanligvis brukes: Med Jesu liv gitt for oss som utgangspunkt, er det liv fyllt av barmhjertighet og  rettferdighet, særlig med tanke på de som lider, med det evige liv i syne, det livet som Jesus vil gi oss og som vi skal leve ut. Men er ikke dette et tema som finnes mange søndager i løpet av kirkeåret? 

Kanskje ville det første perspektiv vist oss, selv hvor kritisk vinklingen er, hvor viktig hver av oss er for Jesus, ja, nestekjærligheten min og frelsen hører sammen, og begge deler er det Gud som gir oss. Og menigheten får hjelp til å arbeide med de vanskelige nytestamentlige tekster. Alt for lett unngår mange å møte tekster.  

Og NB! 2. s. e. pinses tekst er et eksempel på at menigheten må ha teksten foran seg når det prekes. Uten det ville første perspektiv vært helt umulig å preke om.  

Vil ungdom studere til prest?

1. Noe av det som denne saken dreier seg om, er den samme som for 40-50 år siden: For få utdannet seg til å bli prester. Det var virkelig kritisk og massevis av res.kap-stillingene ble ikke lyst ut. Men Jesusvekkelsens tid kom og Menighetsfakultetet fikk kull på opp til 140 studenter. I løpet av 10 år var prestestanden økt med 1/3. I dag er disse 55-65 år gamle. I dag utdannes ikke mange nok til å holde oppe antallet prester i Den norske kirke.

2. Prostentvis er det mye mindre prosent(!) av de ferdig utdannete som søker prestestillinger enn for noen tiår siden. Bl.a. er det fordi mange ikke kan tenke seg annet enn å bli boende i by. Se forøvrig 3.

3. Dette har bl.a. å gjøre med at i velferdssamfunnet nå krever vi mer enn for noen tiår siden. Det er nesten viktigere for unge par å være nær gode venner enn å flytte langt bort fra dem og miste den daglige kontakt. Kanskje det er vennskap som er bygd opp gjennom flere år som medstudenter. Kanskje har de barn og heller ikke de skal rives bort fra perlevenner. Det hjelper ikke om vårt land har korte veier til flyplasser og mye oftere kan de besøke dem. Blant annet er det rent økonomisk umulig. Andre akademiske yrker har derimot så høy lønn at de har råd til ofte besøk å dra til familie eller venner. 

4. Hvorfor studerer så få teologi? Får ungdom teft på teologi? Er det ingen visjoner ved å kunne bli teolog? For min del gav presten heime meg bildet av å bli fagmann. Dette kunne jeg så bruke til å lære menigheten den kristne tro. Men så lenge presten skal være menighetens leder og altmuligmann og med lite fokus på seg selv som fagmann i det som ble studert i 6-7 år, ja, da blir det uaktuelle og ufaglige prekener. Det vet jeg etter å ha vært lekmann i 21 år og ukentlig deltaker i gudstjenester! Jeg tror ungdom trenger og vil ha prekener som har trekk av utdannelse i teologi.

Et apropos: Kanskje vi burde få biskoper som også ser på seg selv som - og er det! -fagmenn og fagkvinner i teologi? Kanskje visitasene ville inspiret og oppmuntret ungdom i menigheten til å la det bli deres utdannelse?

Hvorfor og hvor søkes prestestilinger?

Mangel på prester diskuteres - på samme måte som ti-årene tidligere når mangel på prester har vært kritisk. Akkurat nå er det mangel av prest i Sogn og Fjordane.

Men jeg spør, er det momentene som er nevnt i Vårt Land som er avgjørende for hvor prestestillinger søkes? Er det økonomi som er grunnen til at prester holder seg i mer sentrale deler av Norge? Mine erfaringer er noe annet. I perioden 1972-76 var vi sju ferdige gymnasiaster fra Sortland gymnas (Vesterålen) som begynte å studere teologi. Og 7-8 år senere var vi sju blitt ordinert. 6 av oss ble prester i Sør- og Nord-Hålogaland. Og av oss er 4 fortsatt prester og er i samme bispedømmer som vi startet opp. Tre er i distrikt og en i by. 3 av oss 7 er sluttet som prester og bor heller ikke i Nord-Norge.

At vi begynte studiet har flere grunner. Vi fikk lyst til å studere teologi fordi soknepresten engasjerte oss i teologiske spørsmål. Selv husker jeg at allerede på realskolen tok han opp problemstillinger som gjaldt bibelteologi, etikk og troslære. Det andre som er viktig, er at det var i Jesusvekkelsens tid. Men grunnen til at vi ble prester i nord, var fordi vi hadde noe av idealismen om Nord-Norge i oss: Nå må menighetene der vi kommer fra få prest som snakker deres egen dialekt! Og som kjenner kultur og lynne hos nordlendinger! Slik ble det også. Det er viktig å være prest et sted der man føler seg vel tilstede. Og der man vil bli værende - for mer enn å forrette dåp og begravelser.

Et moment som alle vet er at prester i dag ofte flytter sentralt eller til andre deler av landet fordi ektefellen har like mye ord i laget som de. Eller rettere sagt: Tidligere var ektefellen enten sykepleier, lærer eller hjemmeværende. Det var det yrker av i hvert prestegjeld. Ektefeller har i stor grad like forskjellige yrker som ellers i samfunnet.

Jeg er ikke optimist om fremtiden - for å si det mildt! Erfaringer fra andre deler av landet er at det tar flere generasjoner i et distrikt og miljø før teologistudiet i det hele tatt blir vurdert. Vestlandet er et godt eksempel. Der var det forlengst blitt en kristen kultur som så stort på seg selv. Ikke bare presten hadde der et ord med i laget! På den tid da jeg studerte kom for alvor studenter fra de aktive lekmannsmiljøene på Vestlandet. De fleste reiste tilbake til regionen der de kom fra etter avsluttet studium. Og som Vårt Lands intervju handler om: Men også der mangles prester i dag.

Og: Å være prest uten annen hensikt enn å hjelpe menigheten i dens nød - og så å reise derfra etter noen få år, vet jeg alltid gir opplevelsen av: Presten er en utenfra. Han hører ikke oss til. Hvem vil bruke krefter og tid til å engasjere seg og ha nærhet med en prest som snart drar? Dette er det ramme alvor!

Fysikk contra religion? "Hvordan" contra "hvorfor"?

En givende og innsiktsfull kronikk av  Katarina Pajcel  (PhD-student, Fysisk institutt, Universitetet i Oslo) i forskeren.no (2009) om fysikk og religion forsøker hun vise oss at begge må møtes med ærbødighet. De har hvert sitt utgangspunkt. Fysikk spør "hvordan" og religion spør "hvorfor", er hennes påstand. Fra kronikken:


Til tross for naturvitenskapens enorme suksess; én ting den burde lære oss er ydmykhet og undring, ja, nærmest ærefrykt i møte med de dype sammenhenger. Vi må være bevisst naturvitenskapens begrensninger. Dens suksessrike metode bygger på å at en kan studere begrensede, isolerte og idealiserte systemer... 
Filosofiens og religionens perspektiver derimot, søker å favne helheten. Der er en helt annerledes metode, annerledes tilnærming. Der er ulike sannhetskriterier, fordi også spørsmålene er grunnleggende forskjellige... 
Naturvitenskapen kan bare beskjeftige seg med spørsmål av typen "Hvordan" - med det som kan plasseres i tid og rom, uttrykkes matematisk. Religion spør "Hvorfor". Den spør om alle tings dypeste mening. Hvor kommer vi fra, hvor går vi hen? Hva er kjærlighet, hva er moralsk riktig, godt?...

Les hele artikkelen hennes! 

http://www.forskning.no/artikler/2009/mai/220637

Noe av det samme viser Øyvind Rønningstad til (student i kybernetikk ved NTNU) i avisen Vårt Lands debattforum "Verdidebatt". Han tar også opp vitenskapens nødvendighet, men at det ikke kan gi klarhet om virkelighetens helhet og sette ord på virkelighet som sådan. Vitenskapens gaver er også viktig i dette bildet. Bare en del av den. Noen avsnitt av Rønningstad:

Jeg sier allikevel på ingen måte at man skal slutte å tenke vitenskapelig. Jeg sier heller ikke at man skal slutte å bruke vitenskapelig tenkemåte i møte med religion. Det jeg mener er at vitenskapen har en helt bestemt plass, og et helt bestemt domene hvor det er på sin plass å bruke den. Grensene til dette domenet er ikke absolutte, de er rent praktiske, og utvides hele tiden ettersom ny viten avdekkes. Dette domenet utgjør bare en liten flik av alt mennesker gjør seg opp meninger om. De fleste spørsmål mennesker spør seg, har de ingen mulighet til å få sikre svar på. Likevel vil det ofte finnes entydige svar på spørsmålene. Det finnes uendelig mye mer sannhet enn det som er definert som sikker vitenkapelig viten...

Til slutt vil jeg presisere at det er viktig med vitenskapelig tenkning i møte med religion. Det er viktig med vitenskap i det hele tatt. Men man må huske at vitenskapen har ikke monopol på sannhet. Man har i dagens samfunn kanskje mer behov for refleksjon omkring vitenskapens begrensninger, enn omkring dens muligheter... 

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat18/thread64297/#post_64297  

Meg - teologen!

Jeg er helt ny i dette gamet. Ønsket mitt er å ta opp teologiske tema med andre bloggere. Er du en?

Mitt felt er som kirkevert og sjelesørger i Sagene kirke. Vår menighet har et prosjekt i gang som det er lite av i lokale kirker i Norge. Prosjektet er å ha kirken åpen kl. 12-20 fire dager i uken til å reflektere, be, tenne lys og skrive sin bønn som legges i bønnekrukke og velsignes hver kveld i kveldsbønn. Reaksjonen har vært enorm siden kirken ble åpnet til dette i oktober forrige år. Mange helger er det mer enn 300 innom kirken i kortere eller lengre tid. Vi er alltid en eller to kirkeverter til stede og vi er åpen for samtaler for den som ønsker, hva det enn måtte være om livets gleder og sorger, tvil og tro.

Mye forskjellig ønsker de som henvender seg å ta opp. Det som ofte er temaet i samtaler er spørsmål om kirke og teologi og den kristne tros argumentasjon sammenlignet med annen religiøs tro. Er troen og livet annerledes for Jesu disippel enn det som gjelder ellers og i andre religioner?

Hvorfor verdiløse?

Setter vi for store mål for hva livet vårt skal være? Skal vi måle vår verdi etter å lykkes med helse, omkrets, nærhet, oppmerksomhet, produksjon, dyktighet? Har livet ellers ikke noe mening? Jeg mener at urealistiske mål skaper masse tapere. Helt fra fødselen får vi den opplevelse av målene at de nås ikke!! Og ikke minst er den verdiløs som ikke lenger har noe å vise fram.
For meg var det ro for sjelen (etter å ha blitt funnet livløs og reddet) å se livet som viktig her og nå, ikke la fremtiden ha den store betydning, men glede meg over at jeg var til. Glede over å ha livet. Jeg er verdifull for meg selv og håper selvsagt at andre kan se en verdi ved meg. Kanskje vi med slike krav ville skapt et samfunn og en politikk der alle - ikke bare i teorien, men også konkret - får status som verdifulle deltakere i samfunnet?

Stortingsrepr. i SP om Dnks fremtid og homofili

I VLs "Min Tro" lørdag 11.juni er det en av stortingsrepr. fra SP som forteller om oppvekst, liv og tro og kommer med noen tanker om Den norske kirke. Tankene som gjorde meg oppgitt var synet på kirkens fremtid og på Dnk og homofili.

At skal Dnk ledes av sine medlemmer er hun litt skeptisk på. En av begrunnelsene: "Jeg tenker for eksempel på kirkens syn på homofili. Jeg tenker at Gud skapte vel homofile også... Jesus var ikke gift, og vi vet ikke hva han var, heller." Det må jeg si var litt av en argumentasjon! I Dnk er det ikke bare et syn på homofili. Det er ikke noe som heter "kirkens syn på homofili."

Frykten ved at Dnk skal tas hand om av sine egne er at den da vil bli for snever og det neppe vil være plass for henne der. "Jeg er opptatt av folkekirken, og jeg er redd for at det ikke skal være plass til meg og mitt vanlige liv." Min kommentar er at blant biskoper, bispedømmerådene og kirkemøtet er det like store forskjeller i syn på mye av det som tas opp som det er forskjeller i stortinget. Og Dnk vil på samme måte som før henvende seg til enhver innbygger. Forskjellen er at Dnks medlemmer endelig selv både kan være deltakere lokalt og være med sine representanter for å styre båten.

At det kan være mulig at en stortingsrepresentant som er partiets kirkepolitiker har så lite fakta om kirken i dag! Og mht. SPs syn på folkekirken: Partiet som vil at landet i politisk forstand mest mulig skal styres lokalt, ønsker ikke at Dnk skal ledes av sine egne, med utgangspunkt i det lokale. Noe skurrer.

Ensomhet - verre enn døden?

VL tok lørdag opp spørsmålet om aktiv dødshjelp. Utgangspunktet er skipsreder Stolt-Nielsens som mener at ensomhet er grunn nok for det. Iflg. lege Stein Husebø som har forsket mye på eldre og ensomhet sier at 10-20 av denne kategori har bedt om dødshjelp. Er ensomhet verre enn døden?

Har livet ingen verdi dersom ingen er glad i deg, ingen besøker deg, ingen regner med deg, ingen ser noen hensikt til å ha kontakt med deg, ja, de gruer seg dersom de er nødt til det, ingen ber deg i selskap, ja, knapt er det noen som vet hvem du er?

Når en skipsreder ser det som grunn nok til aktiv dødshjelp at venner og slektninger dør og livet blir gørrkjedelig, lurer jeg på om han er vel bevart. Jeg opplever at det er som å slenge ut med meninger som er lite gjennomtenkt. Hva er grunnleggende forskjellig i hans syn sett i lys av de som er mot aktiv dødshjelp?

Hurtigruten - hvilken ro!

 Å hylle hurtigruten hører vel til i en annen vinkling enn det vanlige i VLs verdidebatt. Men hvilken verdi er det at NRK2 sender 5 og 1/2 døgn sammenhengende om det motsatte av dagens stress og krav om effektivitet.

I alle årsklasser er det mange som aldri får ro - enten det er på en mental eller kroppslig måte - men NRK 2 kan med slike sendinger hjelpe til å døyve smerter. Jeg er sikker på at programmet gir mere sjelsro enn hvilken som helst psykolog kan.

Tenk alle tanker og funderinger som en får arbeide med på turen! Hurtigruten haster ikke. Det er noe annet enn å ta fly fra Bergen til Kirkenes på 2.5 time. I tillegg får man leve i naturen med alle farger, fugler og dyr, gårder, fjell, mennesker som vinker, storm og stille, sol, skyer og regne, lyden fra hurtigruten og sjøen. Det er som en dvelende musikk. I rytmen fra sjøen sover man godt (i alle fall gjør jeg det).

Vi er med i rytmen av Gud skaperverk. Vi er en del av det.