Kan ungdom i dag se vitsen med å bli prest? Skal ungdom søke teologistudium og etter noen år bli prester må de vite før de kommer så langt at teologi og prestejobb gjelder deres liv og tro.
Jeg tror at få unge i kristne miljø i dag ser prestejobbens innhold som attraktiv og meningsfull. Hvor mange ser det særlig attraktivt å bruke livet til å forrette begravelser og ha gudstjenester? Stort sett er det jo eldre mennesker som er tilstede og er tilhørere. I dag må jobb være interessant og givende for dem selv - på en annen måte. Kristen ungdom vil gjerne formidle evangeliet, men i hvor stor grad forstår ungdom vitsen med liturgi (som er den samme uke etter uke)? Traurige saker?
Mange som studerte for en generasjon siden hadde i stor grad bakgrunnen sin i gudstjeneste, både høymesse og ungdomsgudstjeneste, og aksepterte prekenens form og de hadde et forhold til liturgi. Salmene var også noe vi var på vei til å se på som meningsfulle. Bl.a. at salmenes tekster ga uttrykk for troens liv. Selv om det tok sin tid - og jeg syntes noen av melodiene var virkelig trege saker - var det mange av melodiene som jeg aksepterte og likte. Jeg kunne jo trøste meg med at TenSing-øvelsen og skolelag hver uke hadde melodier ungdom likte. Her hørte også salmer med.
De nye liturgiene som kirkene begynner med fra advent av har kanskje mye som gir barn opplevelsen av å høre til i gudstjenesten. Men i hvor stor grad gjelder det ungdom? Kan det i vår sekulære tid med alt som ikke er likt hverandre, enten det er snakk barn eller ungdom eller voksne eller eldre, bli formet gudstjenester der alle opplever å høre til? Vil innholdet i gudstjenestene gi ungdom opplevelsen av å høre til og bli tatt på alvor? Eller er det traurige saker som mest er rettet mot andre enn dem? Blir gudstjenesten enten for barnslig eller for trege saker som de unge ikke makter å høre seg hjemme i? Blir deres problemstillinger og opplevelse og forståelse av troen tatt opp? M.a.o. vil de oppleve at de blir tatt på alvor? Og når de blir tatt på alvor, vil de også oppleve å bli forstått? Eller er presten en som tydelig lever i en annen tidsalder?
Jeg tror faktisk at veldig mange prester ikke greier å skifte fra sorgens begrepsbruk til ungdommens begrepsbruk og fokus. Det er rett og slett ikke enkelt! Det er ikke bare bare å skulle ha overskudd til stadig og veldig raskt møte så mange i deres forskjellige situasjoner, leve seg inn i deres virkelighet og forkynne på en måte som de opplever aktuelt.
Bortsett fra ukene nå etter katastrofen i regjeringkvartalet og Utøya, er til vanlig ungdommens opplevelse av virkeligheten en annen enn den sørgendes virkelighet. Det har andre vinklinger og gir også et annen språk, andre utgangspunkt og andre formuleringer. Jeg merker det sterkt i Bymisjonen at i forkynnelsen blir troen formulert på en helt annen måte enn hos den vanlige menighetsprest. Prester i bymisjonen møter daglig mennesker i helt andre settings. Nettopp bymisjonens prester har tema og ordvalg som engasjerer konfirmanter på besøk. De kjenner seg igjen i prestens formuleringer og situasjonsbeskrivelse av livets alvor.
Kanskje prestejobber i Den norske kirke skal formes til mer å ligne jobben som er i Bymisjonen? Ellers vil kanskje presten fortsatt blir sett på av dagens ungdom som den uaktuelle sermonimester? En annen mulighet er at presters forskjellige oppgaver fordeles mellom flere prester. Noen har begravelser og sorgsamtaler, andre gudstjenester og sjelesorg og noen har arbeidet sitt sentrert om barn og ungdom? Kanskje de forskjellig tjenestene, m.a.o. kateketens, diakonens, prestens, osv., kan bli bedre flettet sammen? Jeg tror i alle fall at flere kan tenke seg prestejobb dersom det er mulig slik.
